Jeg snører min sekk

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk Så glad og så fri
Mot store hvite skogen tar jeg veien

I fykende fei jeg baner meg en vei
Blant vinterkledde stubber og steiner
Den susende vind meg stryker om kinn
Og snøen drysser ned fra lave greiner

De vinger på fot gir liv og lyst og mot
Nå stevner jeg mot høyeste tinden
Alt tungt og alt trått alt smålig og grått
Det stryker og det fyker vekk med vinden

Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp
den lyse dal med skoglier blandet
da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst
Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!